Begrepslæring. Dette enkle begrepet som er så vanskelig å bruke aktivt i all undervisning, i alle fag. Jeg har hørt en hel del lærere påstå at begrepslæring er slikt språklærerne driver med. Og det er kanskje en oppfatning i mange skoler eller skolemiljøer. Det jeg har opplevd i møte med mange slike lærere er likevel at de faktisk jobber med begrepslæring, men de har ikke vært klar over at det er det de gjør.
Og da kan vi gjerne stille oss spørsmålet: «Hva er egentlig begrepslæring»? NAFO forklarer at mens ord er den muntlige eller skriftlige formen, så er begrepet innholdet ordet refererer til. Eksempelet blir da at dersom ordet er hus, så er begrepet en ting med vegger, tak, gulv, dør og vinduer. Og dette tror jeg det er mye av i norsk skole. Jeg mener vi likevel må være observant på at mange barn i norsk skole i dag er helt avhengig av begrepsopplæringen de får i skolen, og mange skoler og kommuner jobber for å få til en mer systematisk begrepsopplæring i skolen. Og hvorfor ser vi dette?
Dette er det nok mange, og sammensatte, grunner til. En av grunnene er nok at vi i dag har langt flere minoritetsspråklige barn i norsk skole. Disse kommer ofte til Norge i utdanningsløpet og har ikke fullt utviklet morsmål når de lærer norsk, de mangler norskkunnskaper som «forventes» på det trinnet de starter norskopplæring, mange snakker bare morsmål hjemme og bare norsk på skolen. Dette begrenser språkutviklingen, og disse elevene er helt avhengig av god begrepsopplæring i alle fag i skolen, uavhengig av om det er norsk, matematikk eller verkstedsfag. Mia C. Heller har skrevet om ord- og begrepslæring knyttet til fremmedspråklige elever i norsk skole. Hun trekker frem at det er en klar sammenheng mellom fremmedspråklige elevers ordforråd og leseforståelse. Og her er begrepslæring viktig: Mens ordet er det konkrete navnet, så er begrepet innholdet. Så, for å få et ordforråd, så må man altså ha et begrepsapparat, og uten dette forstår man ikke tekstene man leser på skolen. Så enkelt og så vanskelig.
Når vi snakker om fremmedspråklige elever, vil man gjerne tenke at de kan mange av begrepene fra før, de må bare lære de norske ordene på begrepene. Det er likevel en sannhet med modifikasjoner. Ord og begreper er sterkt knyttet til kulturene våre. Å gå i kiosken er ikke nødvendigvis noe man gjør i Tanzania. Å gå på fjellet for gledens skyld er helt utenkelig i USA. Eller å gå i saunaen er en del av den finske kulturen. Når man er på verkstedet, kjenner man gjerne til mange av verktøyene på veggen, men vi kan ikke forvente at alle vet hva en skiftenøkkel er. Det samme gjelder teorifagene. Hvordan lære fremmedspråklige hva som er et nåletre og løvtre? Selv noe som den gjengse bergenser ser på som en selvfølge: regnjakke og støvler.
Hvordan sikrer vi at alle fremmedspråklige elever lærer både ord og begrep? Etter mange år som lærer i innføringsklasser, både i ungdomsskole og på videregående skole, har jeg sett at når elevene får ut bilde sammen med ordet, så er elevene mye mer «på» med en gang. De slipper å google seg frem til en muligens tvilsom oversettelse til morsmålet. Alle i klassen sitter med samme forståelse av begrepet, helt uavhengig av kulturell bakgrunn. Støvler: høye sko som tåler vann.
Min historie
I flere år har jeg brukt ordlister med bilder med mine elever. Disse har vært tematisert. Vi har alltid hatt en plakat på veggen ved siden av tavla i A3-format. I tillegg har alle elevene fått samme ordliste i A4 til å ha i skriveboken eller permen sin. Denne har også vært utgangspunktet for alle gloseprøver vi har hatt. Vi har praktisert gloseprøve på de ordene som er på plakaten ved slutten av temaperioden, og dette har fungert veldig bra. Gloseprøven har kun som mål å få elevene til å jobbe med ord og begreper slik at de utvider ordforrådet sitt, og er ikke en del av vurderingen. Her er flere temaordlister i en samlepakke (de selges også separat:
Da jeg så hvor godt elevene mine responderte på ordlistene, så endret jeg undervisningen min mot en mer integrert bildeorientert begrepslæring. Dette høres kanskje komplisert ut, men først vil jeg gjerne fortelle om mine opplevelser med å undervise denne elevgruppen.
Tilbake til starten
Da jeg var nyutdannet lærer, med master i nordisk, hvorav bachelorgraden i norsk som andrespråk, og mye andrespråksdidaktikk, så trodde jeg at jeg var godt forberedt i min første jobb. der ble jeg kastet inn og skulle ha en ordinær VG3-klasse i norsk, norskopplæring på voksenopplæringen og en innføringsklasse i norsk. Jeg trodde det vanskelige skulle bli å ha VG3. Du vet, eksamen. Gjett om jeg tok feil.
Jeg var veldig heldig og fikk god opplæring av læreren jeg skulle overta for. Men innføring hadde ikke lærebøker. Jaja, det er vel like greit, tenkte jeg. Det var jo det vi hadde lært på universitetet. Vi skulle ikke la oss styre av lærebøkene. Jeg har aldri jobbet så mye som jeg gjorde de første årene. Klipp og lim. Hent litt her og hent litt der. Kopimaskinen gikk seg varm, og så var det alt jeg måtte lage selv for å kunne ha noe å bruke med elevene.
Seinere oppdaget jeg jo at det fantes lærebøker, men bare for voksne og for barn. Ingenting som var laget for ungdommer. Noen år seinere var jeg på en annen skole, og der hadde de lærebøker. Jeg oppdaget fort hvorfor den første skolen ikke brukte lærebøkene. De er laget for voksenopplæring med noen få timer i uken. Vi hadde 10 timer norsk i uke. Hadde vi brukt læreboka hver time hadde vi vært ferdig i oktober. Elevene var uansett ikke i stand til en slik progresjon som boka la opp til på tre måneder. Så jeg fortsatte med litt her og litt der-metoden, men jeg hadde nå utvidet til å bruke ordlistene i tillegg.
Jeg kan jo nevne at min erfaring fra opplæring av fremmedspråklige elever hovedsakelig gjelder de som kan minst norsk når de starter. Noen starter uten å kunne et eneste ord første dagen, mens andre bruker lang tid på å lære språket. Det har også gitt store utfordringer fordi noen elever lærer fort, og gir derfor et ganske stort sprik i språknivåer i klassen.
Starten på bildestøttet begrepslæring!
Så, i 2018 fant jeg en lærebok for begynneropplæring som baserte seg på bilder. Etter mye om og men fikk jeg kjøpe inn læreverket til min klasse. Boken er tenkt for å gi intensiv muntlig språkopplæring over 12 uker. Jeg valgte å legge opp min undervisning slik at vi brukte boken helt til noen uker før jul. Da var vi ferdige med de «vanlige» temaene som vi ofte finner i lærebøkene for fremmedspråklige, som f.eks. velkommen, på skolen, hjemme, tid, klær, osv.
Nå startet jeg med å bruke mye alias og bingo som verktøy for å bruke norsk i klasserommet. Bingo måtte jeg jo lage selv, men alias hadde vi flere av på skolen, og de brukte vi flittig. Jeg oppdaget fort at jeg savnet å kunne jobbe bare med begreper knyttet til temaene vi jobbet med i perioden, og kanskje de vi hadde hatt i tidligere perioder for de som hadde rask progresjon. Dette var vanskelig med alias. Jeg kunne ikke sitte og sortere kortene hver gang vi skulle bruke dem. Og da startet arbeidet med å lage egne kort som vi kunne bruke til temaene. Jeg brukte da de samme bildene på kortene som på ordlistene. Dette har jeg også forsøkt å gjøre her. Under finner du kortstokkene som er klar. De har samme bilde og ord som ordlisten og passer derfor godt å bruke sammen.
Foreløpig finnes kortene bare på bokmål, men de kommer på nynorsk i løpet av skoleåret 2022-2023.
Min erfaring er at de elevene som har veldig lite norskspråk når de starter norskopplæringen lærer mye fortere de grunnleggende når de får mye bildestøtte. Dette gjelder både de som lærer raskt og de som lærer seint.
Jeg har også laget en film som viser hvordan man kan jobbe med flere kortstokker når elevene er klar til å bygge setninger. Her bestemmer man selv hvor avansert man ønsker å gjøre det. Kanskje velger man bare noen få kortstokker, eller noen kort fra flere kortstokker som eleven skal lage setninger med.
Som jeg skrev tidligere, så jobbet vi med bildestøttet begrepslæring fra skolestart om høsten og til et par uker før jul. Da hadde vi to uker der vi jobbet med julefeiring og nyttårsfeiring før vi alle tok velfortjent ferie.
Uten lærebok igjen. Hva nå?
Da vi kom tilbake på skolen i januar, hadde vi ikke lenger lærebok. Vi brukte resten av skoleåret på å jobbe med ulike sjangere som det forventes at elevene kan i skolen. Her jobbet ofte elevene med tekster på ulike nivåer, men vi hadde samme sjanger og tema gjennom resten av skoleåret.
Vi startet med eventyr, først generelt og alle elever fikk også skrive et eventyr fra sitt hjemland (på norsk), som vi heftet sammen og ga til alle elevene i klassen. Dette var et kjekt prosjekt etter jul, og ga mange mye læring. Så tok vi for oss norske folkeeventyr, og de referansene det forventes at de møter i ordinære klasser og evt. eksamen. Så gikk vi over til faktekster. Først instruksjonstekster og informasjonstekster, før vi avsluttet med fagartikkel. Fagartikkel tok tid da vi jobbet både med å lese og hente ut informasjon og å skrive fagartikkel selv. Det siste vi gikk gjennom var å lese og analysere noveller, og dette var nok det vanskeligste vi jobbet med. Her hadde jeg også ulike nivåer elevene jobbet med. Noen fikk enkle oppgaver som å finne informasjon i teksten, hvis de kunne noen virkemidler kunne det være en oppgave, å finne tema eller bare skrive et handlingsreferat. Noen kunne skrive personkarakteristikker og miljøbeskrivelser og andre klarte å skrive enkle tolkninger og analyser av noveller.
Her kan det se ut som om vi sluttet med begrepslæringen, men det gjorde vi ikke. Alle tekster elever fikk utlevert kom med ordlister. I starten av termin to var disse utfylt med norsk forklaring og eleven kunne fylle ut ordet på morsmål. Etter hvert som elevene hadde bedre kontroll på ord og begreper, så tok jeg vekk forklaringene på norsk, og elevene måtte selv forklare ordene. Vi gikk alltid gjennom forklaringer til alle ord på tavla slik at alle fikk det riktig, men først etter at de hadde jobbet med det i klassen. Her satte jeg elevene ofte sammen i grupper på fire til fem det jeg passet på at det alltid var noen sterke i alle grupper.
Hva skjedde?
Det jeg opplevde med denne tilnærmingen var at mye av «google-translate»-bruken forsvant fordi det ble mindre behov for det når opplæringen handlet om ord og tema som var knyttet til bilder. Og når læreboken i starten var bygd opp på lignende måte, så hjalp det elevene til å jobbe med å lære språket fremfor den raske «google-translate»-løsningen som mange bruker. Jeg oppfordrer også elevene til å søke på ordet på google bilder før de søker på google translate. Dette har også elevene flere ganger opplevd har gitt mer mening (så lenge det ikke er abstrakte ord).
Ved starten av et skoleår har jeg vanligvis hatt minst halve klassen som ikke kan et eneste ord norsk, og resten kan veldig lite. Og ofte har jeg opplevd at vi på slutten av skoleåret har elever både på A1, A2 og B1 nivå. Dette gjør at jeg har tro på metoden og mener at det er en fordel å bruke bildestøtte i språkopplæringen, også for ungdommer og voksne. Når det er systematisk, så vil eleven oppleve det som en fordel. De elevene som ikke trenger bildestøtte vil ikke lære mindre av å ikke få det, men de elevene som trenger det, vil lære mer. Derfor tenker jeg at bildestøtte bare kan tenkes som positivt som inngangsport til språklæring.
